fredag 23. november 2012

Ferdig cover! Puh!

Ojojoj, etter langvarige fram-og-tilbake-runder er endelig både jeg, redaktøren i forlaget og designeren enig i hvordan coveret skal se ut! For en lettelse! Det er jo ikke så viktig hvordan et cover ser ut, antagelig, siden dette ikke er en bestselger, men en debutroman, men likevel: det blir veldig viktig hvis det er feil! Jeg kjente det i hele kroppen når jeg fikk inn forslag jeg ikke likte, at det ville blitt ubehagelig å holde denne boka i hånden, det ville ikke vært min bok, på en måte. Så forsiden er viktig på sitt vis. Men som en av mine "konsulenter" sier (og jeg har mange jeg tester ting på, alt fra tekster, til baksidetekst og cover er blitt sett og lest av minst fem mennesker i min umiddelbare nærhet, ofte folk som på en eller annen måte jobber i bok-Norge eller på annet vis har kulturell kompetanse. Jeg merker det jo på dem, hvis det er skikkelig dårlig. Problemet er kanskje mer motsatt, at folk blir så imponert av at jeg i det hele tatt har skrevet en bok, at de ikke er helt kritiske, men mest sånn "så flink du er!) - "coveret er ikke så viktig for en sånn bok, men det er veldig viktig at den ikke ser ut som en kioskroman!". Og det gjør den definitivt ikke. Den kommer til å synes på lang avstand, og likevel er den elegant og ganske finurlig: bygget på en plansje av Ernst Haeckel (som også har laget plansjen over kolibrier jeg har brukt øverst i bloggen) - men endret sånn at den ikke ligner mye på originalen (som egentlig er en plansje over skjell). Ernst Haeckel er med i boka mi, helt i begynnelsen. Han frir til sin kone ved hjelp av plansjer! I likhet med de fleste av figurene i boka mi, klamrer han seg til vitenskapelige kategorier for å håndtere uhåndterlige følelser. Så det passer veldig fint å ha en slik plansje på forsiden. Jeg poster plansjen som forsiden er basert på her, så kan du jo forsøke å se for deg a) at vi har tatt et utsnitt og b) at bakgrunnen er hvit/beige og c) at skjellene er blitt kjøttrøde. Da vet du hvordan boka mi ser ut når den kommer i bokhandelen! Å hjelpes, den kommer til å havne i en bokhandel!

fredag 17. august 2012

Da kioskromanen møtte den seriøse romanen og fikk barn: Kvinnelitteraturen

Jeg leste denne kommentaren i Dagsavisen, skrevet av (trykk på lenken) Gerd Elin Sandve. Og det er veldig foruroligende og til dels en tydelig trend hun beskriver: kvinner skriver "kvinnebøker" mens menn står for "kvaliteten". Denne reaksjonære tendensen er enda tydeligere i friprislandet Sverige (her er det ingen markedskontroll på bokmarkedet): Da jeg besøkte en svensk bokhandel i sommer for å kjøpe meg en bok å lese i regnværet, så jeg etter Murakami, og hadde ikke Dave Eggers kommet med ny bok, mon tro? Jeg kunne godt lest noe gammelt: Dickens om igjen, dikt av Emily Dickinson, men nei. Over alt i denne bokhandelen var det bøker om cupcakes, om hvordan sminke seg (!!), kokebøker, det var (god) sakprosa om krigen (men det skulle bare mangle, så mye som skrives om krigen, at ikke noen hadde havnet i en svensk bokhandel) også var det disse merkelige bøkene jeg ikke kan huske fra min barndom... kvinnebøkene! O skrekk og gru! De var gjerne i litt mer glorete og varme farger, ofte illustrert med en delikat sminket kvinne på forsiden, eller en rose, eller en solnedgang eller hvafaan.
De handlet om kvinner som var frustrerte, gjerne var gift, hadde karriere, men følte at noe... manglet! Hva skulle hun gjøre? Det kunne en (kvinnelig) leser finne ut ved å betale 99 kroner. Hele problemstillingen i disse bøkene dreide seg rundt vellykkethet/lykke-problematikk, og lykke hadde noe med en mann å gjøre. Til slutt vil jeg anta at kvinnene i disse bøkene får rett mann og vips: Er problemet løst, all "eksistensiell" smerte er visket bort. Jeg ser det for meg: En eller annen gang møttes en kioskroman og en kvalitetsroman og det slo gnister mellom dem. Resultatet av elskoven: en kvinneroman i bokhandel! Dette betyr ikke at ikke kvinner skriver bra, det betyr vel bare at de ofte forsvinner i bunken, at de ikke tør, at de ikke promoteres når de tør, at disse kvinnebøkene, bastardungen i bokflokken, tar all plassen, som en gjøkunge som dytter de andre ut av reiret og vokser seg stor. Jada: Cecilia Samartin er en sånn. Fifty Shades of Grey. Sukk. Er dette et generelt tegn på en trett kommersiell bokbransje eller er det et enda større tegn på at feminismen har rykket to skritt tilbake, sånn, totalt sett? Skal kvinner være kvinner og menn være eksistensielle? Fuck det! Så hva skal vi gjøre med det? Det største problemet er sånn jeg ser det at kvinner får begrenset rommet sitt for hva de kan skrive om. I såfall er det en skummel tendens.

torsdag 16. august 2012

Men hva skal tittelen være?

Jeg har skrevet en bok! Men jeg har ingen tittel! En tittel kan jo avgjøre om du gidder å kjøpe en bok eller ikke: Hva er egentlig en god tittel? La den rette komme inn, Tilværelsens uutholdelige letthet, Midnattsbarn, Livet bruksanvisning, Uroens bok, Mysteriet Ingeborg Køber, Kartet og terrenget, Vanære, Et forbløffende talentfult, dypt rystende verk... Dette er titler jeg liker! De er spennende, pirrer fantasien på en eller annen måte, åpner opp ett eller annet, skaper en stemning, en stemme, jeg vet ikke hva det er, men noen titler fungerer så veldig godt og blir et uttrykk i seg selv. Hva hadde Erlend Loe vært
uten titlene Naiv.Super og Tatt av kvinnen? De to titlene var definerende for ham, tror jeg, altså, hvis de to bøkene hadde hett noe mindre fengende og definerende hadde de nok kanskje ikke solgt så godt og blitt beskrivende for en 90-tallsfølelse - eller? Korriger meg om jeg tar feil. Uansett går mye av fritiden min med på å sjekke ut alle titler jeg kan finne og ikke minst rynke på nesa over alle jeg ikke liker. Det er jo en del. Hvorfor funker ikke Huset med den blinde glassveranda mens Tilværelsens uutholdelige letthet funker veldig godt? Den siste innebærer en livsholdning for meg, den første betyr bare ingen ting, og det enda det er en gjenstand med i tittelen! Og selv om Erlend Loes enkle titler sitter som støpt, så husker jeg også veldig godt Grøftetildragelsesmysteriet, og den er jo ikke enkel, og likevel er den bra. Hmmmmmm. Det er jo fristende, selvfølgelig, å bare kalle boka "uten tittel", men det er ikke egentlig en sånn bok at det er gøy. I det siste har jeg også kommet på at jeg er kvinne. Jeg har jo ikke tenkt så mye på det før, at jeg faktisk er kvinne når jeg skriver også! Kanskje det gjør noe med tittelen, at mitt kvinnenavn står over den? Jeg tror det? Kanskje du har noen tanker eller kan hjelpe meg med tittel? Hva er din favorittittel? Og hvorfor funker den? Hjelp! HJELP!